Repulikk eller monarki? Nei, Valgkongedømme!

I anledning at NRK har dratt i gang republikanere og monarkister på Debatten i kveld, har jeg blåst støvet av min egen foretrukne statsform - Valgkongedømme.

(Dette innlegget er skrevet på bokmål av hensyn til prinsesse Ingrid Alexandra som dessverre ikke får lære nynorsk på Oslo International School.)

Argumentene mot kongedømmet (og for å innføre republikk) kan i korte trekk oppsummeres slik:

1. Det er udemokratisk å la landets høyeste privilegier og posisjoner gå i arv, ikke minst når det gjelder landets statsoverhode
2. Det er menneskerettsstridig å la barn bli født inn i en posisjon de ikke selv kan velge eller velge bort
3. I tillegg også enkelte argumenter mot det norske kongehuset eller Grunnloven, men som ikke er generelle for alle mulige varianter av kongedømme, som for eksempel koblingen mellom statsoverhode og kirka, de øvrige medlemmene i kongefamiliens posisjon og (mis)bruk av denne (Märtha Louises engleskole, f.eks).

Argumentene for kongedømmet er som oftest disse:

1. Dagens kongefamilie gjør en god jobb
2. Det er en lang tradisjon med kongedømme i Norge, og tradisjoner er viktige for et land
3. Presidentvalg er en kostbar affære, og dagens kongehus er til tross for sine kostnader, likevel billigere i drift enn en president vil være.
4. Den udemokratiske dimensjonen ved dagens kongehus er mikroskopisk, siden parlamentarismen i Norge betyr at det i realiteten er regjeringen som innehar kongemakten

Hva om man kunne forene disse ytterpunktene i en styreform som både ivaretar tradisjonen med konge/dronning, men som ikke lar denne posisjonen gå i arv, men hvor i stedet statsoverhodet blir valgt av folkets representanter? Ville ikke det være et demokratisk valg av statsoverhode?

Måten å innføre dette på er egentlig ganske enkel. 

Opphev Grunnlovens § 6.

Dette er paragrafen som omhandler arverekken. Hvis det ikke finnes en arving, trer nemlig § 7 i kraft, og den sier følgende:

Er ingen arveberettiget prins eller prinsesse til, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget, som har rett til å bestemme valget hvis kongens forslag ikke bifalles.

Det betyr i klartekst at hvis Norge ikke har en arveprins eller -prinsesse (og det har vi ikke hvis vi ikke har en arverekke), så skal Stortinget velge ny konge eller dronning. Hvem de vil.

Stortinget er valgt av oss, og hvis monarken så er valgt av Stortinget er det vel et demokratisk valg?

Noe tilsvarende står det i § 48, så det er for så vidt nok å beholde en av disse to, § 7 eller § 48.

(Samtidig kan vi godt fjerne § 4 om at Kongen må bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion også, vi kunne endret fra konge til det kjønnsnøytrale "monark", og det er noen andre paragrafer i Grunnloven vi bør flikke litt på for å få ordninga til å gå helt i orden, men i hovedtrekk kan det gjøres ved bare å endre disse).

Man kan faktisk finne historiske eksempler på norske konger som ble valgt. Kong Haakons krav om folkeavstemming er et moderne eksempel, men også i middelalderen måtte konger "hylles" på tinget for å stadfeste kongemakten. Det betød antakelig mer hvor mye makt de hadde i form av gods, gull og soldater enn hvor "demokratisk" dette valget egentlig var, men det viser i all fall at det forelå en forestilling om at kongemakten sprang ut fra folket (eller den priviligerte delen av det).

Det finnes selvsagt argumenter for hvorfor valgkongedømme ikke nødvendigvis er den rette måten å velge statsoverhode på i Norge. Jeg er ikke 100% overbevist selv om at dette er best. Men det er viktig å prøve å møtes på halvveien. Her tror jeg monarkistene og republikanerne i hvert fall kan snakke litt sammen.

Smak litt på det: Valgkongedømmet Norge.

Sivil ulydnad

Er det greitt at eit politisk parti støtter kriminalitet? Kor går grensa for kva slags sivil ulydnad som er OK - og kva er ikkje OK?

I helga vedtok eit einstemmig fylkesårsmøte i Troms SV å støtte Natur og Ungdom sine aksjonar ved Førdefjorden med fire tusen kroner. Pengane går sannsynlegvis først og framst til å dekke bøter som aksjonistane har fått for å stoppe prøveboringa til Nordic Mining, som har fått lov å dumpe gruveavfall i Førdefjorden.

Dette er på mange måtar våre dagars Alta-aksjon. Miljøkonsekvensane i Førdefjorden - og seinare kan hende i Repparfjorden i Finnmark - er enorme - og ikkje minst uopprettelege.

Det er ikkje uproblematisk å skulle vurdere kor grensa for kva som er legitim sivil ulydnad er. Vedtaket Troms SV gjorde tar berre stilling til akkurat denne konkrete aksjonen i Sogn og Fjordane.

Men kva kan vera eit slags prinsipielt standpunkt i kva som må til for å akseptere sivil ulydnad - og eventuelt kva som kan gjere at det ikkje kan forsvarast?

Mitt forsøk på å tenke seg ei liste over prinsipielle kriteriar ser slik ut:

• Proporsjonalitet - jo større inngrep som ein forsøker å stoppe, jo større sannsynlegheit at sivil ulydnad kan vera akseptabelt, særleg om inngrepet fører til skade på liv, helse eller miljø.
• Lovlege motstandsmiddel og demonstrasjonar må vera prøvd først (om det har vore mogleg - om ei regjering eller liknande gjer eit plutseleg vedtak, kan det jo hende dette ikkje har gått an). Det vil seie høyringssvar, brev til politikarar, fakkeltog og demonstrasjonar eller liknande.
• Ikke-vald og ikkje-hærverk - Sjølv om aksjonar kan føre til økonomiske konsekvensar for eventuelle utbyggarar som ikkje får gjort jobben sin, er det likevel ein vesensforskjell på om aksjonane får direkte negative konsekvensar for liv, helse, eller annan manns eigedom.
• Uopprettelege konsekvensar - aksjonane har til hensikt å stoppe noko som ikkje kan rettast opp.

Kva trur du?

Uber utan at det blir Uber alles.

Dette er ein superkort bloggpost om Uber og den såkalla delingsøkonomien.

Det er fullt mogleg å sjå for seg at ein innafor dagens drosjesentralregime har ein app som visar sanntidsinformasjon om kor ledige drosjar er, med estimert tid til dei kan plukke deg opp, kanskje med estimert kostnad for å køyre deg til ein bestemt stad, og kor du kan bestille drosja rett frå smarttelefonen din. For å sikre at alle drosjer uansett selskap og sentral er med, kunne til og med ein slik teneste vore handtert av det offentlege.

Slik kan ein få alt som gjer Uber så lettvint (bortsett frå prisen), utan å endre på nokon av reguleringane som finst i dag.

Lykkejeger eller medmenneske?

Dette er sendt som lesarinnlegg til avisene i Troms, men har ikkje komme på trykk etter det eg veit.

Verda opplever no den største flyktningekatastrofen sidan andre verdskrigen. Frasa har vore gjentatt fleire gonger dei siste månadane, men kva det eigentleg betyr har ikkje sokke inn hos folk før no. Samtidig søkk overfylte holker med flyktningar i Middelhavet. Drukna bornelik vaskar opp på land i Hellas og Tyrkia. Uskyldige ansikt som for alltid vil vera tyste, skrik stumt etter hjelp, etter tryggleik og omsorg.

Det er for seint å hjelpe dei som har drukna. Men vi kan hjelpe dei som enno flyt. Vi MÅ hjelpe dei som enno held seg flytande. Vi har eit felles ansvar for våre medmenneske. Eg og du. Vi har ikkje LOV å ignorere dei.

Stortinget vedtok før sommaren å ta i mot 8000 syriske flyktningar dei neste tre åra. Det var eigentleg fleirtal for 10 000 over to år. Det er og for lite. Vi må ta ansvar så det monnar.

Det vil ikkje vera lett å ta i mot tusentals flyktningar til Noreg. Men det er ikkje enkelt for dei som tar i mot enno fleire kvar månad på dei greske øyene heller. Likevel gjer dei det. Fordi det er deira fordømte plikt. Vi skal ikkje gjere det fordi det er enkelt. Vi gjer det fordi det er rett.

Bekvemmeligheitsflagg

Eit farty seglar under bekvemmeligheitsflagg når det er registrert i eit anna land enn der det høyrer heime berre for at reiarlaget skal spare pengar på skatt, avgift og lønn.

Endringane i arbeidsmiljølova gjer det mogleg å segle under bekvemmelighetsflagg også for arbeidsgjevarar på land. Eg arbeider i ei personalavdeling, og av og til må vi dessverre seie opp folk - av heilt legitime grunnar. Til dømes kan vi måtte nedbemanne ei avdeling eller liknande fordi det ikkje er arbeid til alle. Ei sjeldan gong må arbeidsgjevarar seie opp folk fordi dei ikkje gjer jobben sin, eller bryt eit regelverk dei er forplikta til å følgje.

Det er aldri artig å seie opp folk. Ein kollega av meg sa i dag at den dagen du seier opp folk og ikkje kjenner det stikk litt, burde du antakeleg slutte å arbeide med folk.

Denne kjensla av at det "stikk" litt når ein er nødt til å gjere det vanskelege valget å seie opp nokon, vil no mange arbeidsgjevarar slippe unna. Dei kan segla under bekvemmeligheitsflagg. Det er mykje meir bekvemt å ikkje forlenge ein kontrakt med nokon enn det er å måtte seie dei opp, uansett kor legitim grunnen er. Faktisk treng jo ikkje grunnen vera legitim heller, om dei ikkje er fast tilsett. Det er ikkje nødvendig å grunngje korfor du ikkje forlengar ein kontrakt. Då er det mykje meir ubekvemt å måtte følge alle dei reglane om korleis ei oppseiing skal vera om ho skal gjerast rett.

Regjeringa har gjort det meir bekvemt å vera arbeidsgjevar - og meir utrygt å vera arbeidstakar.

Mon om ikkje bekvemmeligheitsflagget er til forveksling likt piratflagget?

Streik i fagrørsla

Etter forhandlingar og mekling var ein historisk streik faktum for halvanna veke sidan.

LO-tilsette går ut i streik. Motparten er arbeidsgjevarorganisasjonen AAF, kor LO, LO-forbunda, og partia Ap, SV og Raudt er dei største medlemma. Venstresida og fagrørsla er arbeidsgjevar av di dei må, ikkje fordi dei er knallharde kapitalistar. Eller...?

Dei streikande er medlemmar i LO-forbundet Handel og Kontor (HK). Ikkje alle som er tilsett i LO og forbunda er det. Nokon er uorganiser, og nokon har medlemsskapet sitt i det forbundet dei er tilsett. Månge blir tilsett i eit forbund etter å ha vore tillitsvald i nettopp det forbundet - og då er det kanskje naturleg å halde fram med å vera medlem der.

Månge av dei streikande er såkalla merkantilt tilsette. Det vil seie kontortilsette som har oppgåver som sekretær, i sentralbord eller i resepsjon. Desse er gjerne ikkje dei høgast lønte. Ei av grunnene til at det vart streik, er at ikkje alle leverer ut lønnsinformasjon til anna enn dei organiserte i HK. Statistikk som HK har laga mellom anna på grunnlag av informasjon frå SSB viser at nokon - men antakeleg ikkje HK-medlemma - stikk av med meir av kaka enn dei kanskje skulle hatt. Det første kravet er derfor ein statistikk som viser lønna til alle som er omfatta av tariffavtala. Dette gjer det mogleg å forhandla på grunnlag av dei reelle forskjellane, og kanskje rette opp noko av det.

Den andre grunnen til streiken er reint økonomisk. HK og streikegeneral Bjørn Mietinen veit, som nemnt over, at nokon har rykka i frå lønnsmessig. Det betyr at det trengs eit løft for HK sine medlemmar for å starte på å ta igjen det gapet.

Eit godt nok tilbod har ikkje HK fått enno, så streiken held fram.

Design Forum

Design Forum er ein butikk eg antakeleg ikkje hadde kjent til om det ikkje hadde vore for at dei no er i streik.

14 medlemmar i Handel og Kontor har lagt ned arbeidet med krav om tariffavtale på dei sju butikkane dei er tilsett. Dei er no inne i si fjerde veke i streik.

Eigaren av Design Forum har sagt at han ikkje kjem til å skrive under på nokon tariffavtale. Han grunngjev det med at "De har lønn over tariffen, og så skal de ha en hel del andre fordeler oppå", som han seier til avisa Klassekampen.

"De har lønn over tariffen, og så skal de ha en hel del andre fordeler oppå"

For det ikkje lønn dei streikar for i Design Forum. Eigaren har heilt rett i at dei har lønn over tariff. Men dei vil ha rett til å påverke. Dei vil ha rett til drøftingar og forhandlingar. Dei vil ha rett til ein kvardag utan vilkårlege avgjerder frå bedriftsleiinga. Lønn heng nemleg saman med arbeidstid og arbeidsvilkår.

Det er kjerna i ein tariffavtale. Ei erkjenning av at det må to partar til for å drive ei bedrift. Arbeidsgjevar og arbeidstakarar.

Og dei sistnemnte er sterkast.