Fjordmann

Peder "Fjordmann" Jensen har hatt innlegg på trykk de siste dagene, i henholdsvis Aftenposten, VG, og idag, Dagbladet.


Dagens innlegg i Dagbladet er kanskje noe av det minst intellektuelle jeg noensinne har lest - og dette av noen som skal være inspiratoren til Norges verste massemorder i Norge. Hvem av dem det sier mest om, lar jeg være usagt.


Siden jeg ligger i febertåka hjemme på sofaen i dag, kan jeg jo like godt imøtegå noen av påstandene hans her (selvsagt er det ikke åpnet for kommentarer på nettavisene - det hadde fort blitt stygg lukt der inne). Hvis jeg skulle komme i skade for å virke usammenhengende, tilskrives det enten paracet'en eller otrivin. Eller at innlegget jeg kommenterer også er usammenhengende.


Så, la oss skride til verket:


Fjordman starter innlegget med å metaforisk "ta opp hansken" til Marie Simonsen.

Dagbladets Marie Simonsen har flere ganger angrepet meg i avisas spalter, seinest den 25. oktober. Hun skriver blant annet at undertegnede «virker ute av stand til å delta i en offentlig debatt, hvor han møter motstand». Greit

(Hvorpå han bruker resten av innlegget til å bevise at hun har rett. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke det var det han egentlig tenkte.)

JEG UTFORDRER henne herved til å vise hvor mange steder i verden større muslimske befolkningsgrupper over et lengre tidsrom har vist evne til å leve fredelig sammen med sine ikke-muslimske naboer. Jeg skal svare med en kronikk.

Hva har egentlig dette med noe å gjøre? Hvor mange steder i verden har større kristne befolkningsgrupper vist evne til å leve fredelig sammen med andre? Hva utgjør egentlig en "større" gruppe? Hvor langt tidsrom snakker vi om? 

Se, dette er faktorer som må defineres først, ellers snakker vi bare forbi hverandre. 

DET ER IKKE noe høyreekstremt ved å være kritisk til islam eller multikulturalisme. Folkelig motstand mot islamisering er nå i ferd med å bre seg langt inn i den tradisjonelle venstresiden. Thilo Sarrazin kommer for eksempel fra SPD, det sosialdemokratiske partiet i Tyskland og dermed søsterpartiet til det norske Arbeiderpartiet og faktisk også til de som var på Utøya.

Nei, det går fint an å være kritisk til både islam og whatnot uten å være høyreekstrem. Men når man oppfordrer til vold og illegitime metoder, DA er man ekstrem, enten det er av den høyreorienterte sorten eller ikke. 

Men la oss endelig ikke snakke om slikt, det vil gjøre det mye vanskeligere for blant annet Dagbladet å demonisere folk de ikke liker, og det ville jo være trist. 

Her er han bare feig.

Det er etter min mening tilhengerne av ikke-europeisk masseinnvandring som er ekstremister, ikke motstanderne av dette. Er det ikke ekstremt å fortrenge den innfødte befolkningen i store deler av i Europa, slik som nå skjer?

Det er helt legitimt å mene at tilhengere av masseinnvandring er ekstreme. Det forventes likevel i en opplyst debatt at man kan underbygge sine påstander, slik som den over. Hvor i Europa blir den innfødte befolkningen fortrengt? Av hvem? 

En ideologi kan knapt bli mer radikal enn å frata den innfødte befolkningen på et helt kontinent sine land, og undertrykke opposisjon til dette.

Det kan hende, men han viser ikke til hvor dette skal ha funnet sted. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i dette - jo vent, det hendte noe liknende på det amerikanske kontinentet for noen hundreår siden. Ligner dagens situasjon på nybyggertiden i Amerika? Er vi vår tids indianere? Kan ikke si at han legger frem fakta som underbygger denne teorien altså.

MARIE SIMONSEN skrev våren 2007 at det skal betraktes som en universell menneskerettighet for alle mennesker i hele verden å flytte akkurat dit de måtte ønske seg.Tatt i betraktning av at verdens befolkning er forventet å øke med milliarder av mennesker på noen tiår og at befolkningsveksten i ett eneste land, Pakistan, er nok til å knuse et lite land som Norge i løpet av få år må man konkludere med at Simonsen ikke bryr seg om den fortsatte eksistensen av nordmenn som folk.

Nei, man må ikke konkludere med det. Man kan for eksempel konkludere med at Marie Simonsen mener at en slik fri flyt av mennesker vil regulere seg selv - blir et område overbefolket, kan man jo flytte et annet sted. Jeg er ikke nødvendigvis helt enig med Marie Simonsen, men jeg kan ihvertfall forestille meg en langt mindre konspiratorisk konklusjon enn Fjordmann her.

Siden knapt noen i massemediene så vidt meg bekjent motsa henne den gangen, må man anta at dette synet er utbredt i pressekorpset. Det utgjør i så fall et problem.

Nok en gang, nei, man må ikke anta noe som helst. Hvorvidt en påstand får stå uimotsagt eller ikke, er ikke i seg selv et bevis for hvor mange som er enige eller uenige i påstanden. Det faktum at vi har innvandringsstopp til Norge (siden 1975), og at ingen har opphevet denne gjennom både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer de siste tiårene, kunne jo tyde på at Marie Simonsens syn ikke akkurat har flertall?

Så, oppsummert kan man si at Peder "Fjordmann" Jensen klarer å: 

1. Slenge ut noen påstander uten å begrunne dem
2. Hevde at man MÅ tolke det ene eller andre slik eller slik, uten å begrunne dette
3. Framstå som en som «virker ute av stand til å delta i en offentlig debatt, hvor han møter motstand»

Det han imidlertid ikke klarer, er å begrunne påstandene sine, og motbevise sine motdebattanters påstander, noe som jo er fundamentet i en opplyst meningsutveksling. Av og til blir riktignok debatter ren drittkasting, men de store lag av debatten sitter i hvert fall på samme planet når de kaster dritt på hverandre.

Fjordman er åpenbart et annet sted.

Tromsø kommune bør drive velferdstjenestene selv

Dette sto på trykk i Nordlys lørdag 27. august

Tromsø kommune bør drive velferdstjenestene selv, heller enn å slippe til kommersielle aktører

Den borgerlige alliansen Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet går til valg på å slippe til kommersielle aktører i velferden. Det vil si, de sier «private», slik at også ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Blå Kors skal regnes med. La det være sagt med en gang; private non-profit-organisasjoner som driver velferdstilbud som er et supplement til kommunale tjenester, er ikke fagbevegelsen imot. Men ved anbudskonkurransen har dessverre ikke de ideelle organisasjonene en sjanse mot de kommersielle aktørene. Ideelle aktører tilbyr normalt lønns-og arbeidsvilkår som er nærmere det nivået det offentlige tilbyr, enn det de kommersielle aktørene gjør. Kommersielle velferdsbedrifter må nemlig ha mulighet til å ta ut utbytte på sine investeringer –ellers er det ingen som vil investere. Dette utbyttet må komme noesteds fra. Ved anbudsutsetting er inntektssiden stort sett satt på forhånd, noe som betyr at overskuddet i all hovedsak må hentes gjennom kutt på kostnadssiden. Kommunale tjenester er typisk arbeidskrevende, dvs at den største delen av driftsbudsjettet er knyttet til ansatte, hovedsakelig lønn og pensjonskostnader. Det er derfor mer å hente på innsparinger på lønns-og arbeidsvilkår enn bare på andre driftskostnader som husleie og forbruksvarer. Adecco-skandalen viser hvordan det kan gå; andre privatdrevne sykehjem viser samme tendenser. Pensjonsvilkår er typisk bedre i kommunen enn i privat sektor. For en offentlig ansatt blir det satt av 16% av lønna til pensjon. I privat sektor er det mellom 2 og 5 prosent pensjonssparing. Vil vi virkelig at Tromsø kommune skal spare noen kroner på velferdstjenestene, på bekostning av den pensjonen de sykehjemsansatte skal kunne ta ut?

Og hva med kvaliteten? Det er dessverre ingen grunn til å tro at kvaliteten vil gå opp når tjenestene skal leveres av færre ansatte, med lavere lønn og pensjon. Høyresiden har tidligere pleid å vise til en brukerundersøkelse av sykehjem i Oslo kommune, hvor det hevdes at private sykehjem er kvalitativt mye bedre enn de kommunale. Denne undersøkelsen er imidlertid så svakt metodisk og med et så lite representativt utvalg, at den sier egentlig ingen ting. Er det ikke bedre for brukere av velferdstjenestene at de ansatte trives og har en god og stabil jobb, enn at de skal ut på anbud med jevne mellomrom?

Fagbevegelsen mener at alle Tromsø kommunes innbyggere fortjener et godt velferdstilbud, enten man er brukere eller ansatte. Kommersielle aktører presser ned lønns-og arbeidsvilkår, gir betydelig lavere pensjon til de ansatte, og har gode grunner til å spekulere i ubetalt overtid og annen arbeidsmiljøkriminalitet. LO i Tromsø ønsker ikke en kommunal velferd hvor profitt er viktigere enn mennesker. Vi oppfordrer derfor til å stemme på et parti som IKKE vil sette kommunale tjenester ut på anbud.

Bjarne Rohde
Leder
LO i Tromsø

NRKs valgkampsatsing

Så langt har NRK hatt to valgsendinger med debatt (på tv - dagsnytt 18 og lokalradio har jo holdt på siden lørdag).

Den første debatten, på tirsdag, var en debatt om debatten, altså hvordan vi skal debattere framover, heller enn en debatt om politikken de enkelte vil føre. En meta-debatt altså.

Den andre debatten, på NRK1 i kveld, var en debatt mellom fire ungdomspolitikere. De fikk fram noen skillelinjer mellom partiene som var representert, men i det de begynte å bli litt varme i trøya, så var den over. Etter ti minutter!

Så fulgte en duell mellom FrPs Carl I. Hagen og Venstres Ola Elvestuen - om posisjoner. Hagen vil bli ordfører, mens Venstre vil ha noen andre (hvem som helst?) Det var så vidt mulig å ane noen glimt av FrPs og Venstres uenigheter i politikken, men mest av alt var det tydelig at ingen av dem egentlig har myndighet til å dele ut noen posisjon som helst. På twitter ble det påstått at Fabian Stang vant den duellen - uten å delta. Han kom i hvert fall ikke dårligere ut av den.

Så NRK har altså satset på dette i år:

• Meta-debatter om debatten
• Debatt om posisjoner man ikke er i nærheten av
• Paneldebatt som avsluttes før man egentlig har begynt

Hvis det skal fortsette slik, så tror jeg heller jeg finner meg noe annet å se på fram mot valget. At valgkampen kunne bli annerledes var jeg forberedt på, men at den skulle bli fraværende på statskanalen er tross alt litt overraskende...

Skal de få en sjanse til, mon tro?

Anonym

Det har blitt noe diskusjon i dag om hvorvidt anonymitet i nettdebatter er en god eller dårlig ting. Blant andre mener Kristin Halvorsen (på Facebook) at man må stå fram med fullt navn i debattene, noe også Frank Rossavik foretrekker (i Morgenbladet)

Jeg kan dessverre ikke si meg enig med dem. Her skal jeg forsøke å forklare hvorfor.

Men først; min definisjon på en god debatt:

Debattantene (på nett, på kafé, på pub, i auditoriet, hvor som helst) utveksler meninger og påstander. Dette gjøres på en saklig måte, men det settes ingen grenser for hvilke meninger eller påstander som fremsettes. Politikk, som andre diskusjoner, for eksempel vitenskap, handler ikke om hva som er 100% sant eller usant, men om hva som er "mest riktig". Diskusjon skal gjøre oss i stand til å finne ut hva som er mer riktig enn noe annet, enten det er premissene for politiske beslutninger som diskuteres, målet vi vil oppnå, eller metoden vi vil bruke for å oppnå denne.

For eksempel: Jeg er sosialist, og tror ikke at markedet kan løse alle (enn si særlig mange) problemer. Jeg kan derfor være uenig med en borgerlig politiker i både premiss (markedet fungerer/fungerer ikke), mål (stor grad av likhet/stor grad av personlig frihet), og metode (skattlegging/mindre skattlegging). Jeg skal ikke hevde jeg automatisk har rett, men på dette tidspunkt mener jeg at min tolkning er "riktigere" enn den teoretiske borgerlige politikeren over.

Likevel må man gå inn i en debatt med en viss grad av ydmykhet for andres ståsted, og erkjenne at man kan ta feil. De færreste endrer standpunkt under en politisk debatt på tv eller radio, men gjentatte gode argumenter som strider mot ens eget syn har likevel fått politikere til å skifte side i en sak. Dersom man ikke lar det være et snev av sjanse for at man tar feil og har misforstått en sak, eller besitter feil faktagrunnlag, er det ikke en diskusjon man tar del i, da foreleser man.

Slik bør også debattene være i nettavisenes kommentarfelt, forum, på Facebook og andre steder på internett, hvor Kristin Halvorsen og andre nå ønsker at anonyme innlegg ikke skal tillates. På Facebook er man i utgangspunktet ikke anonym, men det skal ikke mye til for å opprette profil under et psevdonym eller alias, så i prinsippet kan man også her være anonym i dag.

Hvorfor ønsker så KH og andre at debattanter skal stå fram med fullt navn?

Frank Rossavik henviser til papiravisenes leserinnlegg, og viser til at disse normalt ikke publiseres under anonymitet uten at det foreligger gode grunner til dette, og at avisene likevel skal kjenne skribentens identitet.

Grunnen til at debattantene skal stå fram med fullt navn, er at man må kunne stilles til ansvar for sine meninger. Rossavik sier også at anonyme brukere på forskjellige nettsteder kan gjøre at det ser ut som at mange flere deler enkelte synspunkter, og bruker terroristen Anders Behring Breivik som eksempel.

Jeg er imidlertid av den oppfatning at det er meningene man skal ta opp, heller enn innehaverne av disse. Hvis folk konsekvent må stille opp med fullt navn, tror jeg dette vil skremme enkelte vekk fra debatter, fordi de da risikerer represalier i ettertid.

Dette gjelder ikke bare folk med ekstreme synspunkter i innvandringsdebatt, men også folk som kritiserer forhold på arbeidsplassen, folk som kritiserer forhold i nabolaget, eller folk som kritiserer myndigheter. Alle meninger og påstander fortjener en plass i debatten, selv de som tilhører en ekstremt liten minoritet; ja kanskje spesielt de som tilhører en ekstremt liten minoritet. Hvis noen synspunkter ikke kommer fram i frykt for reaksjoner, da får vi en dårligere debatt, og mindre sjanse til å komme fram til de beste løsningene.

Anonymitet gir også noen muligheten til å spille "djevelens advokat", og innta standpunkt som ikke nødvendigvis er deres egne, og slik ikke noe de nødvendigvis vil stå for med fullt navn, men som likefullt gir de andre debattantene mulighet til å nyansere sine meninger og tvinge dem til å formulere seg svært presist i sin argumentasjon - noe som etter min mening er en verdifullt del av en god debatt.

For det andre tror jeg ikke det vil la seg gjøre å kreve fullt navn på debatter på internett.

Det vil være svært vanskelig for mediene å verifisere at folk er de de gir seg ut for å være uten å sette inn store ressurser. Det finnes mange muligheter for å surfe anonymt, og prinsipielt mener jeg det er viktig at denne muligheten. For kinesiske dissidenter, for eksempel.

For de som ønsker det vil det være relativt enkelt å opprette et alias. Dessuten kan det diskuteres om nettavisene bør bruke ressurser på å etterforske om sine brukere seiler under falskt flagg eller ikke.

Her er det forøvrig behov for å nyansere litt. I min forrige bloggpost skrev jeg om ytringsfrihet kontra ytringsrett, og poengterte at den enkelte redaktør måtte ha rett til å bestemme hvilke ytringer som kunne slippe til. Dette står jeg fortsatt for, og dette betyr at hvis en nettavis eller andre velger å bare slippe til folk som står fram med fullt navn, så er dette helt greit. Det er avisens eller forumets fulle rett til å sette sine egne retningslinjer.

MEN, jeg tror ikke alle synspunkter vil kunne slippe til i en slik debatt; noen vil foretrekke å være anonym, av grunner nevnt over.

Hvorvidt folk er den de gir seg ut for å være er nemlig underordnet de påstandene og meningene de fremsetter.

Det jeg derfor mener er svaret på den til dels "grumsete" debatten vi har sett i en del nettaviser, er bedre moderasjon, ikke å forby anonymitet.

Det kan fint la seg gjøre å sette grenser for hvordan debatten skal føres, uten at man dermed begrenser meningene som fremsettes. NRK Beta hadde en diskusjon om dette for en tid tilbake, hvor det kom fram mange gode forslag. Personlig mener jeg at enkle regler som er lette å håndheve for moderatorer er de beste, i tråd med de reglene som foreslås i NRK Betas artikkel.

Likevel er det ikke nødvendigvis formuleringen av disse reglene som er viktigst for at et forum skal fremme diskusjon også om kontroversielle temaer. Det som er avgjørende er modereringen. Moderatorer av debattforum og kommentarfelt må nemlig fremst av alt være konsekvente. De beste forum jeg har frekventert på internett har dyktige moderatorer, som fremst av alt håndhever forumets interne retningslinjer. Dernest er de mentorer, ikke i meninger om det som diskuteres, men i debattkultur. Det er nemlig to vidt forskjellige måter å reagere på et endret eller slettet innlegg på, avhengig av om det virker tilfeldig, eller om det følger en begrunnelse med endringen/slettingen.

Hvis et innlegg blir slettet uten at en begrunnelse blir gitt, eller hvor begrunnelsen kan tolkes relativt vidt, som "rasisme", "sjikane", eller den altomfattende "brudd på forumets retningslinjer", vil dette kunne føre til at den som skrev det går annensteds for å få utløp for sine meninger. Hvis man derimot får påpekt hva i innlegget som bryter hvilke(n) retningslinjer, og kanskje til og med et tips om hvordan man skal formulere seg for å unngå å bryte retningslinjene, vil man gjøre det som ligger i navnet - man modererer debatten, man knuser den ikke.

Det er nemlig ikke nødvendig å skjelle ut motdebattanter i en nettdebatt, men det er heller ikke nødvendig å slette hele innlegget hvis noen går over streken i affekt.

Ytringsfrihet - eller ytringsplikt?

I kjølvannet av terroraksjonene den 22. juli, har jeg blitt (igjen) klar over at en del av retorikken til blant annet antiislamister (og andre) går ut på at den "politiske korrektheten" fratar dem ytringsfriheten, slik at de ikke kommer fram med sine synspunkter i såkalt "mainstream media".

I sin mest groteske form har dette gitt seg utslag i tragediene i Oslo og på Utøya - fordi terroristen etter eget syn ikke kommer til orde i den norske debatten.

Et lignende syn har nettstedet/organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Og det kommer til syne i mange nettdebatter, både om islamisering, klimaskepsis og annet.

De politisk korrekte hindrer kritikerne (antiislamistene, klimaskeptikerne, holocaustfornekterne, birthers, truthers, whatever) i å uttrykke seg, for slik å undertrykke deres syn, og vinne fram i den store konspirasjonen. Dette fremstilles som at kritikerne ikke innrømmes ytringsfrihet.

Men er dette egentlig et riktig syn på hva ytringsfrihet innebærer?

Min påstand er at alle rent faktisk har ytringsfrihet i Norge.

De innskrenkningene som finnes i form av sensur (og som forøvrig godt kan diskuteres, men det er en annen diskusjon), slik som forbud mot ytringer av rasistisk karakter, oppfordringer til vold, og skildringer av overgrep.

I svært liten grad legger disse typene sensur hindringer for at hvem som helst - det være seg kontrajihadister eller andre - skal få uttrykke sine meninger og påstander.

For;

Finnes det ikke egne websider for retorikken deres? Egne nettforum, både åpne og lukkede?

Slipper de ikke til i kommentarfelt i landets nettaviser?

Er ikke det ytringsfrihet?

Men dette er tydeligvis ikke nok.

SIAN hevder følgende søndag 24. juli, 2 dager etter terroranslagene:

• Radio- og tv-direktører har utestengt de reelle islamkritikere fra å komme til orde. Når SIAN spør den røde leder i Litteraturhuset, Aslak Sira Myhre, om å få leie møtelokaler i huset for avvikling av debattmøter, er svaret: ”Vi leier ikke ut til dere”. Huset eies av ”Fritt ord”. Samme svar får SIAN fra Stiftelsen Arkivet – og fra ordføreren i Kristiansand. Når vi har stand på Egertorget, blir vi angrepet og jaget av ”antirasister” og venstreekstremister. Det talte ord blir brakt til taushet med vold. Avisene tier om overgrepene. Redaktørene avviser i hopetall islamkritiske innlegg

SO WHAT?

Det er i redaktørenes fulle rett å velge ut hva som skal publiseres.

Og det er utleieres fulle rett til å velge hvilke arrangement som skal kunne avholdes hvor.

Dette har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.

Hvis SIAN ikke hadde fått ha en nettside, så ville det ha vært et brudd på ytringsfriheten.

Hvis SIAN ikke hadde fått gi ut trykksakene sine, så ville det ha vært et brudd på ytringsfriheten.

Men at folk ikke ønsker å ta til seg de ytringene SIAN står for, er ikke et brudd på ytringsfriheten.

SIAN har full rett til å benytte seg av ytringsfriheten til å etablere webside, lage trykksaker og dele ut flygeblader. Men alle har også rett til å la være å høre på.

At ingen vil ta i mot flygebladene, eller at ingen vil gå inn på nettsiden deres, er kanskje heller et tegn på hvor mange som deler deres verdensbilde, heller enn et uttrykk for å frata dem ytringsfriheten.

At redaktører ikke kan ta inn alle leserinnlegg er et kjent fenomen - og redaktørene må stå fritt til å velge både hvilke leserinnlegg og hvilke saker de forøvrig vil trykke.

Alt annet ville vært nettopp en innskrenkning av redaktørenes ytringsfrihet.

Men det store spørsmålet i møtet med konspiratoriske syn på at meninger blir undertrykt er dette: Hvordan møte det?

Disse ideene kunne nærmest bare oppstå og drive slik utstrakt meningsutveksling som de jo faktisk gjør nettopp innen rammene av den demokratiske verdens ytringsfrihet.

Hvordan få dem til å innse at de jo faktisk har ytringsfrihet - og at de benytter den daglig?

Anbefalt lesning angående konspirasjonsteorier, fornektelse og annet:

Michael Shermer og Alex Grobman - "Denying History: Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?"

Farhad Manjoo - "True Enough: Learning to live in a Post-Fact Society"