I sin mest groteske form har dette gitt seg utslag i tragediene i Oslo og på Utøya - fordi terroristen etter eget syn ikke kommer til orde i den norske debatten.
Et lignende syn har nettstedet/organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Og det kommer til syne i mange nettdebatter, både om islamisering, klimaskepsis og annet.
De politisk korrekte hindrer kritikerne (antiislamistene, klimaskeptikerne, holocaustfornekterne, birthers, truthers, whatever) i å uttrykke seg, for slik å undertrykke deres syn, og vinne fram i den store konspirasjonen. Dette fremstilles som at kritikerne ikke innrømmes ytringsfrihet.
Men er dette egentlig et riktig syn på hva ytringsfrihet innebærer?
Min påstand er at alle rent faktisk har ytringsfrihet i Norge.
De innskrenkningene som finnes i form av sensur (og som forøvrig godt kan diskuteres, men det er en annen diskusjon), slik som forbud mot ytringer av rasistisk karakter, oppfordringer til vold, og skildringer av overgrep.
I svært liten grad legger disse typene sensur hindringer for at hvem som helst - det være seg kontrajihadister eller andre - skal få uttrykke sine meninger og påstander.
For;
Finnes det ikke egne websider for retorikken deres? Egne nettforum, både åpne og lukkede?
Slipper de ikke til i kommentarfelt i landets nettaviser?
Er ikke det ytringsfrihet?
Men dette er tydeligvis ikke nok.
SIAN hevder følgende søndag 24. juli, 2 dager etter terroranslagene:
- Radio- og tv-direktører har utestengt de reelle islamkritikere fra å komme til orde. Når SIAN spør den røde leder i Litteraturhuset, Aslak Sira Myhre, om å få leie møtelokaler i huset for avvikling av debattmøter, er svaret: ”Vi leier ikke ut til dere”. Huset eies av ”Fritt ord”. Samme svar får SIAN fra Stiftelsen Arkivet – og fra ordføreren i Kristiansand. Når vi har stand på Egertorget, blir vi angrepet og jaget av ”antirasister” og venstreekstremister. Det talte ord blir brakt til taushet med vold. Avisene tier om overgrepene. Redaktørene avviser i hopetall islamkritiske innlegg
SO WHAT?
Det er i redaktørenes fulle rett å velge ut hva som skal publiseres.
Og det er utleieres fulle rett til å velge hvilke arrangement som skal kunne avholdes hvor.
Dette har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.
Hvis SIAN ikke hadde fått ha en nettside, så ville det ha vært et brudd på ytringsfriheten.
Hvis SIAN ikke hadde fått gi ut trykksakene sine, så ville det ha vært et brudd på ytringsfriheten.
Men at folk ikke ønsker å ta til seg de ytringene SIAN står for, er ikke et brudd på ytringsfriheten.
SIAN har full rett til å benytte seg av ytringsfriheten til å etablere webside, lage trykksaker og dele ut flygeblader. Men alle har også rett til å la være å høre på.
At ingen vil ta i mot flygebladene, eller at ingen vil gå inn på nettsiden deres, er kanskje heller et tegn på hvor mange som deler deres verdensbilde, heller enn et uttrykk for å frata dem ytringsfriheten.
At redaktører ikke kan ta inn alle leserinnlegg er et kjent fenomen - og redaktørene må stå fritt til å velge både hvilke leserinnlegg og hvilke saker de forøvrig vil trykke.
Alt annet ville vært nettopp en innskrenkning av redaktørenes ytringsfrihet.
Men det store spørsmålet i møtet med konspiratoriske syn på at meninger blir undertrykt er dette: Hvordan møte det?
Disse ideene kunne nærmest bare oppstå og drive slik utstrakt meningsutveksling som de jo faktisk gjør nettopp innen rammene av den demokratiske verdens ytringsfrihet.
Hvordan få dem til å innse at de jo faktisk har ytringsfrihet - og at de benytter den daglig?
Anbefalt lesning angående konspirasjonsteorier, fornektelse og annet:
Michael Shermer og Alex Grobman - "Denying History: Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?"
Farhad Manjoo - "True Enough: Learning to live in a Post-Fact Society"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar