Sider

29.7.11

Anonym

Det har blitt noe diskusjon i dag om hvorvidt anonymitet i nettdebatter er en god eller dårlig ting. Blant andre mener Kristin Halvorsen (på Facebook) at man må stå fram med fullt navn i debattene, noe også Frank Rossavik foretrekker (i Morgenbladet)

Jeg kan dessverre ikke si meg enig med dem. Her skal jeg forsøke å forklare hvorfor.

Men først; min definisjon på en god debatt:
Debattantene (på nett, på kafé, på pub, i auditoriet, hvor som helst) utveksler meninger og påstander. Dette gjøres på en saklig måte, men det settes ingen grenser for hvilke meninger eller påstander som fremsettes. Politikk, som andre diskusjoner, for eksempel vitenskap, handler ikke om hva som er 100% sant eller usant, men om hva som er "mest riktig". Diskusjon skal gjøre oss i stand til å finne ut hva som er mer riktig enn noe annet, enten det er premissene for politiske beslutninger som diskuteres, målet vi vil oppnå, eller metoden vi vil bruke for å oppnå denne.

For eksempel: Jeg er sosialist, og tror ikke at markedet kan løse alle (enn si særlig mange) problemer. Jeg kan derfor være uenig med en borgerlig politiker i både premiss (markedet fungerer/fungerer ikke), mål (stor grad av likhet/stor grad av personlig frihet), og metode (skattlegging/mindre skattlegging). Jeg skal ikke hevde jeg automatisk har rett, men på dette tidspunkt mener jeg at min tolkning er "riktigere" enn den teoretiske borgerlige politikeren over.

Likevel må man gå inn i en debatt med en viss grad av ydmykhet for andres ståsted, og erkjenne at man kan ta feil. De færreste endrer standpunkt under en politisk debatt på tv eller radio, men gjentatte gode argumenter som strider mot ens eget syn har likevel fått politikere til å skifte side i en sak. Dersom man ikke lar det være et snev av sjanse for at man tar feil og har misforstått en sak, eller besitter feil faktagrunnlag, er det ikke en diskusjon man tar del i, da foreleser man.

Slik bør også debattene være i nettavisenes kommentarfelt, forum, på Facebook og andre steder på internett, hvor Kristin Halvorsen og andre nå ønsker at anonyme innlegg ikke skal tillates. På Facebook er man i utgangspunktet ikke anonym, men det skal ikke mye til for å opprette profil under et psevdonym eller alias, så i prinsippet kan man også her være anonym i dag.

Hvorfor ønsker så KH og andre at debattanter skal stå fram med fullt navn?

Frank Rossavik henviser til papiravisenes leserinnlegg, og viser til at disse normalt ikke publiseres under anonymitet uten at det foreligger gode grunner til dette, og at avisene likevel skal kjenne skribentens identitet.

Grunnen til at debattantene skal stå fram med fullt navn, er at man må kunne stilles til ansvar for sine meninger. Rossavik sier også at anonyme brukere på forskjellige nettsteder kan gjøre at det ser ut som at mange flere deler enkelte synspunkter, og bruker terroristen Anders Behring Breivik som eksempel.

Jeg er imidlertid av den oppfatning at det er meningene man skal ta opp, heller enn innehaverne av disse. Hvis folk konsekvent stille opp med fullt navn, tror jeg dette vil skremme enkelte vekk fra debatter, fordi de da risikerer represalier i ettertid.

Dette gjelder ikke bare folk med ekstreme synspunkter i innvandringsdebatt, men også folk som kritiserer forhold på arbeidsplassen, folk som kritiserer forhold i nabolaget, eller folk som kritiserer myndigheter. Alle meninger og påstander fortjener en plass i debatten, selv de som tilhører en ekstremt liten minoritet; ja kanskje spesielt de som tilhører en ekstremt liten minoritet. Hvis noen synspunkter ikke kommer fram i frykt for reaksjoner, da får vi en dårligere debatt, og mindre sjanse til å komme fram til de beste løsningene.

Anonymitet gir også noen muligheten til å spille "djevelens advokat", og innta standpunkt som ikke nødvendigvis er deres egne, og slik ikke noe de nødvendigvis vil stå for med fullt navn, men som likefullt gir de andre debattantene mulighet til å nyansere sine meninger og tvinge dem til å formulere seg svært presist i sin argumentasjon - noe som etter min mening er en verdifullt del av en god debatt.

For det andre tror jeg ikke det vil la seg gjøre å kreve fullt navn på debatter på internett.

Det vil være svært vanskelig for mediene å verifisere at folk er de de gir seg ut for å være uten å sette inn store ressurser. Det finnes mange muligheter for å surfe anonymt, og prinsipielt mener jeg det er viktig at denne muligheten. For kinesiske dissidenter, for eksempel.

For de som ønsker det vil det være relativt enkelt å opprette et alias. Dessuten kan det diskuteres om nettavisene bør bruke ressurser på å etterforske om sine brukere seiler under falskt flagg eller ikke.

Her er det forøvrig behov for å nyansere litt. I min forrige bloggpost skrev jeg om ytringsfrihet kontra ytringsrett, og poengterte at den enkelte redaktør måtte ha rett til å bestemme hvilke ytringer som kunne slippe til. Dette står jeg fortsatt for, og dette betyr at hvis en nettavis eller andre velger å bare slippe til folk som står fram med fullt navn, så er dette helt greit. Det er avisens eller forumets fulle rett til å sette sine egne retningslinjer.

MEN, jeg tror ikke alle synspunkter vil kunne slippe til i en slik debatt; noen vil foretrekke å være anonym, av grunner nevnt over.

Hvorvidt folk er den de gir seg ut for å være er nemlig underordnet de påstandene og meningene de fremsetter.

Det jeg derfor mener er svaret på den til dels "grumsete" debatten vi har sett i en del nettaviser, er bedre moderasjon, ikke å forby anonymitet.

Det kan fint la seg gjøre å sette grenser for hvordan debatten skal føres, uten at man dermed begrenser meningene som fremsettes. NRK Beta hadde en diskusjon om dette for en tid tilbake, hvor det kom fram mange gode forslag. Personlig mener jeg at enkle regler som er lette å håndheve for moderatorer er de beste, i tråd med de reglene som foreslås i NRK Betas artikkel.

Likevel er det ikke nødvendigvis formuleringen av disse reglene som er viktigst for at et forum skal fremme diskusjon også om kontroversielle temaer. Det som er avgjørende er modereringen. Moderatorer av debattforum og kommentarfelt må nemlig fremst av alt være konsekvente. De beste forum jeg har frekventert på internett har dyktige moderatorer, som fremst av alt håndhever forumets interne retningslinjer. Dernest er de mentorer, ikke i meninger om det som diskuteres, men i debattkultur. Det er nemlig to vidt forskjellige måter å reagere på et endret eller slettet innlegg på, avhengig av om det virker tilfeldig, eller om det følger en begrunnelse med endringen/slettingen.

Hvis et innlegg blir slettet uten at en begrunnelse blir gitt, eller hvor begrunnelsen kan tolkes relativt vidt, som "rasisme", "sjikane", eller den altomfattende "brudd på forumets retningslinjer", vil dette kunne føre til at den som skrev det går annensteds for å få utløp for sine meninger. Hvis man derimot får påpekt hva i innlegget som bryter hvilke(n) retningslinjer, og kanskje til og med et tips om hvordan man skal formulere seg for å unngå å bryte retningslinjene, vil man gjøre det som ligger i navnet - man modererer debatten, man knuser den ikke.

Det er nemlig ikke nødvendig å skjelle ut motdebattanter i en nettdebatt, men det er heller ikke nødvendig å slette hele innlegget hvis noen går over streken i affekt.

26.7.11

Ytringsfrihet - eller ytringsplikt?

I kjølvannet av terroraksjonene den 22. juli, har jeg blitt (igjen) klar over at en del av retorikken til blant annet antiislamister (og andre) går ut på at den "politiske korrektheten" fratar dem ytringsfriheten, slik at de ikke kommer fram med sine synspunkter i såkalt "mainstream media".

I sin mest groteske form har dette gitt seg utslag i tragediene i Oslo og på Utøya - fordi terroristen etter eget syn ikke kommer til orde i den norske debatten.

Et lignende syn har nettstedet/organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Og det kommer til syne i mange nettdebatter, både om islamisering, klimaskepsis og annet.

De politisk korrekte hindrer kritikerne (antiislamistene, klimaskeptikerne, holocaustfornekterne, birthers, truthers, whatever) i å uttrykke seg, for slik å undertrykke deres syn, og vinne fram i den store konspirasjonen. Dette fremstilles som at kritikerne ikke innrømmes ytringsfrihet.

Men er dette egentlig et riktig syn på hva ytringsfrihet innebærer?

Min påstand er at alle rent faktisk har ytringsfrihet i Norge.
De innskrenkningene som finnes i form av sensur (og som forøvrig godt kan diskuteres, men det er en annen diskusjon), slik som forbud mot ytringer av rasistisk karakter, oppfordringer til vold, og skildringer av overgrep.

I svært liten grad legger disse typene sensur hindringer for at hvem som helst - det være seg kontrajihadister eller andre - skal få uttrykke sine meninger og påstander.


For;
Finnes det ikke egne websider for retorikken deres? Egne nettforum, både åpne og lukkede?

Slipper de ikke til i kommentarfelt i landets nettaviser?

Er ikke det ytringsfrihet?

Men dette er tydeligvis ikke nok.

SIAN hevder følgende søndag 24. juli, 2 dager etter terroranslagene:

  • Radio- og tv-direktører har utestengt de reelle islamkritikere fra å komme til orde. Når SIAN spør den røde leder i Litteraturhuset, Aslak Sira Myhre, om å få leie møtelokaler i huset for avvikling av debattmøter, er svaret: ”Vi leier ikke ut til dere”. Huset eies av ”Fritt ord”. Samme svar får SIAN fra Stiftelsen Arkivet – og fra ordføreren i Kristiansand. Når vi har stand på Egertorget, blir vi angrepet og jaget av ”antirasister” og venstreekstremister. Det talte ord blir brakt til taushet med vold. Avisene tier om overgrepene. Redaktørene avviser i hopetall islamkritiske innlegg

SO WHAT?

Det er i redaktørenes fulle rett å velge ut hva som skal publiseres.

Og det er utleieres fulle rett til å velge hvilke arrangement som skal kunne avholdes hvor.

Dette har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.


Hvis SIAN ikke hadde fått ha en nettside, ville det ha vært et brudd på ytringsfriheten.

Hvis SIAN ikke hadde fått gi ut trykksakene sine, ville det ha vært et brudd på ytringsfriheten.

Men at folk ikke ønsker å ta til seg de ytringene SIAN står for, er ikke et brudd på ytringsfriheten.

SIAN har full rett til å benytte seg av ytringsfriheten til å etablere webside, lage trykksaker og dele ut flygeblader. Men alle har også rett til å la være å høre på.

At ingen vil ta i mot flygebladene, eller at ingen vil gå inn på nettsiden deres, er kanskje heller et tegn på hvor mange som deler deres verdensbilde, heller enn et uttrykk for å frata dem ytringsfriheten.

At redaktører ikke kan ta inn alle leserinnlegg er et kjent fenomen - og redaktørene må stå fritt til å velge både hvilke leserinnlegg og hvilke saker de forøvrig vil trykke.

Alt annet ville vært nettopp en innskrenkning av redaktørenes ytringsfrihet.


Men det store spørsmålet i møtet med konspiratoriske syn på at meninger blir undertrykt er dette: Hvordan møte det?

Disse ideene kunne nærmest bare oppstå og drive slik utstrakt meningsutveksling som de jo faktisk gjør nettopp innen rammene av den demokratiske verdens ytringsfrihet.

Hvordan få dem til å innse at de jo faktisk har ytringsfrihet - og at de benytter den daglig?



Anbefalt lesning angående konspirasjonsteorier, fornektelse og annet: