I det siste har det dukket opp flere saker i nyhetsbildet som tilsynelatende handler om mer frihet og medbestemmelse for folk flest.
For det første har Byrådet i Tromsø vedtatt å innføre fritt skolevalg fra skolestart høsten 2012. Pål Julius Skogholt har blogget om dette her og her. Jeg skal komme tilbake til dette etter hvert.
Så har også en byråd og en komitéleder (også i Tromsø) funnet ut at utvidet skjenketid er en gla'sak. Mer frihet til folk som vil på by'n!
På toppen av dette har debatten om søndagsåpne butikker så smått begynt å røre på seg igjen. Søndagsåpne butikker er jo noe som gir folk flest mer frihet, ikke sant?
Men vent. Hvem er det egentlig som får mer frihet av dette? Og hvem går denne friheten på bekostning av?
Fritt skolevalg høres umiddelbart ut som noe fint for foreldre og barn i grunnskolealder. Men hvem er det egentlig som får velge hvilken skole de vil gå på? (Og på hvilket grunnlag kan man egentlig det?)
INGEN får velge hvilken skole de vil gå på. Foreldrene til barna får velge hvilken skole de vil at barna skal gå på. Og det er her friheten faller i fisk. De ressurssterke foreldrene har mulighet til å velge de antatt beste skolene for sine barn, mens de mindre ressurssterke risikerer å ende opp enten med å velge "feil", eller ikke velge i det hele tatt, og slik skapes det et klasseskille også i grunnskolenorge. Dette er forskjellsbehandling basert på klasse, og det er forskjellsbehandling av barna på grunnlag av foreldrenes situasjon! Det er ikke frihet for de svakeste til å komme seg opp og fram i verden, dette er de ressurssterkes frihet.
Utvidet skjenketid er også et eksempel på at liberalistene på høyresida ikke snakker om arbeidsfolks frihet når de vil ha "fri" skjenking. For hvem er det som skal sørge for at utestedene holder åpent til kl 03 på hverdager? Jo, de ansatte i serveringsbransjen. En utvidelse av skjenketida vil bety en ensidig avgjørelse om å utvide/forskyve deres arbeidstid - i gal retning. For det er faktisk slik at nattarbeid er skadelig!
(Jeg kunne også sagt en del om hva tilgjengelighet har å si for alkohol- og rusrelaterte problemer i samfunnet forøvrig, men lar det ligge denne gangen, selv om det utvilsomt er en enda større skyggeside i denne saken.)
Når det gjelder søndagsåpne butikker, og for den del åpningstidsbestemmelser også på ukedager, så mener jeg at dette ikke er et spørsmål om tilgjengelighet, men om arbeidsliv.
Det er et ARBEIDStidsspørsmål, ikke et ÅPNINGStidsspørsmål.
Vi må klare å ha også de ansattes frihet i tankene når vi diskuterer åpningstider - nei forresten, arbeidstid. Det er faktisk slik at med dagens arbeidsmiljølov har ikke handelsansatte vern mot natt- og helgearbeid på samme måte som andre yrkesgrupper. Skal det behøve å være slik?
Og i et samfunnsøkonomisk perspektiv - det må da være viktigere å holde befolkningen frisk, enn at folk får drikke til kl 3 på natta, hvorpå de handler melk og brød på vei hjem?
Det hjelper ikke med "frihet" til flertallet, så lenge mindretallet blir enda mer ufri.
20.2.12
1.2.12
Årsmøtesesong
Ja, så er den her igjen. Årsmøtesesongen.
Uansett hva man er medlem av; fagforening, idrettslag, musikkorps eller andre lag og foreninger - så skal det avholdes årsmøte, som hovedregel hvert år. Det store flertall av årsmøter avholdes i januar - april, ikke usannsynlig fordi da har kassereren årsregnskapet klart (i teorien). Det er også slik at i organisasjoner med hierarkisk oppbygning, hvor enkelte lag sender representanter til et høyere organ (fra lokallag til fylkeslag, f.eks), så må lokallagets årsmøte være avholdt før det neste nivået skal ha sitt. Representanter må velges, og eventuelle stridsspørsmål avklares lokalt slik at man best mulig får frem det reelle flertallets syn i det representative demokratiet en medlemsorganisasjon jo bør være.
Dette er også årsaken til at man bør møte opp på sin forenings årsmøter. Hvis man ønsker å ha reell påvirkningsmulighet ut over å stemme på et parti hvert 2. år, så er det her politikk i praksis blir til. Og da snakker jeg ikke bare om årsmøter i politiske partier; nei, selv frivillige organisasjoner kan sette viktige spørsmål på dagsorden.
Måten å gjøre dette på, er todelt. For det første må man få et årsmøte til å vedta hva man mener i en bestemt sak, ofte som en uttalelse. Dernest må man velge folk som vil jobbe for det man har sagt at man mener. Det siste er det ikke mye kultur for i organisasjonslivet i Norge. Ikke det første heller, forsåvidt.
Oftest velger man bare de som sier de har lyst, fordi det ikke finnes andre kandidater. Dette kan i mange tilfeller være helt ok, de fleste jobber jo for det som er naturlig for foreningen å mene. Men så kan det hende at den ene saken du har fått årsmøtet til å vedta ikke er så veldig viktig for det nye styret. Det kan hende de ikke akkurat motarbeider saken, men likevel ikke gjør så veldig mye med det. Da må man som medlem være våken og passe på at saken har blitt løftet fram i de fora det lar seg gjøre - fylkesårsmøtet for eksempel. Aller helst bør man jo stille selv dersom det er en sak man har veldig ønske om å slåss for, men det passer jo ikke alltid.
Det er dessverre mange som er medlemmer i en organisasjon som ikke har satt seg inn i hvordan man øver innflytelse i organisasjonen sin - gjennom årsmøter og eventuelt landsmøter. Eller de bryr seg ikke - og det må jo være lov.
Det er én konkret sak som går igjen i flere sammenhenger der jeg møter fagorganiserte som ikke er tillitsvalgte. Det er partistøtten som LO gir, i hovedsak til Arbeiderpartiet. "Hvorfor skal arbeiderpartiet få kontingenten min?" kan han/hun si (og det kan jo være et godt spørsmål i disse vikarbyrådirektivtider, men la nå det ligge). Det lange svaret er jo at LO ser seg tjent med å ha et samarbeid med Ap, og vil heller ha en regjering hvor Ap inngår enn en uten.
Det riktige svaret er imidlertid at "det er det DU som har bestemt". For hvis det hadde vært slik at det var massiv motstand i LO mot partistøtte, ville det ikke ha blitt valgt delegater til LO-kongressen som gikk inn for dette. Det er mulig det ikke er flertall for ordningen i organisasjonen, men slik er nå en gang representativt demokrati - noen ganger forsterkes eller svekkes synspunkter etter som man kommer oppover i hierarkiet. Men de må i alle fall fremsettes til å begynne med, hvis de i det hele tatt skal telle!
Så det som medlemmet som er tvilende til partistøtten (eller annet) må gjøre er følgende:
Deretter må man sørge for at de valgte representantene til neste nivå i sin organisasjon tar forslaget videre. I LO-systemet er dette to stier; Forbundene og LOs lokalorganisasjoner. Får man flertall der, må saken tas videre i forbund eller LO-systemet, og til slutt havner saken - hvis den har fått tilslutning i de ledd den har vært behandlet - i LO-kongressen. Vedtas den der, endres LOs praksis (i teorien i hvert fall).
Så Årsmøtesesongen er ikke til å kimse av. Hvis man vil ha endring i samfunnet, må det sannsynligvis et årsmøtevedtak eller to til for å få det gjort...
Uansett hva man er medlem av; fagforening, idrettslag, musikkorps eller andre lag og foreninger - så skal det avholdes årsmøte, som hovedregel hvert år. Det store flertall av årsmøter avholdes i januar - april, ikke usannsynlig fordi da har kassereren årsregnskapet klart (i teorien). Det er også slik at i organisasjoner med hierarkisk oppbygning, hvor enkelte lag sender representanter til et høyere organ (fra lokallag til fylkeslag, f.eks), så må lokallagets årsmøte være avholdt før det neste nivået skal ha sitt. Representanter må velges, og eventuelle stridsspørsmål avklares lokalt slik at man best mulig får frem det reelle flertallets syn i det representative demokratiet en medlemsorganisasjon jo bør være.
Dette er også årsaken til at man bør møte opp på sin forenings årsmøter. Hvis man ønsker å ha reell påvirkningsmulighet ut over å stemme på et parti hvert 2. år, så er det her politikk i praksis blir til. Og da snakker jeg ikke bare om årsmøter i politiske partier; nei, selv frivillige organisasjoner kan sette viktige spørsmål på dagsorden.
Måten å gjøre dette på, er todelt. For det første må man få et årsmøte til å vedta hva man mener i en bestemt sak, ofte som en uttalelse. Dernest må man velge folk som vil jobbe for det man har sagt at man mener. Det siste er det ikke mye kultur for i organisasjonslivet i Norge. Ikke det første heller, forsåvidt.
Oftest velger man bare de som sier de har lyst, fordi det ikke finnes andre kandidater. Dette kan i mange tilfeller være helt ok, de fleste jobber jo for det som er naturlig for foreningen å mene. Men så kan det hende at den ene saken du har fått årsmøtet til å vedta ikke er så veldig viktig for det nye styret. Det kan hende de ikke akkurat motarbeider saken, men likevel ikke gjør så veldig mye med det. Da må man som medlem være våken og passe på at saken har blitt løftet fram i de fora det lar seg gjøre - fylkesårsmøtet for eksempel. Aller helst bør man jo stille selv dersom det er en sak man har veldig ønske om å slåss for, men det passer jo ikke alltid.
Det er dessverre mange som er medlemmer i en organisasjon som ikke har satt seg inn i hvordan man øver innflytelse i organisasjonen sin - gjennom årsmøter og eventuelt landsmøter. Eller de bryr seg ikke - og det må jo være lov.
Det er én konkret sak som går igjen i flere sammenhenger der jeg møter fagorganiserte som ikke er tillitsvalgte. Det er partistøtten som LO gir, i hovedsak til Arbeiderpartiet. "Hvorfor skal arbeiderpartiet få kontingenten min?" kan han/hun si (og det kan jo være et godt spørsmål i disse vikarbyrådirektivtider, men la nå det ligge). Det lange svaret er jo at LO ser seg tjent med å ha et samarbeid med Ap, og vil heller ha en regjering hvor Ap inngår enn en uten.
Det riktige svaret er imidlertid at "det er det DU som har bestemt". For hvis det hadde vært slik at det var massiv motstand i LO mot partistøtte, ville det ikke ha blitt valgt delegater til LO-kongressen som gikk inn for dette. Det er mulig det ikke er flertall for ordningen i organisasjonen, men slik er nå en gang representativt demokrati - noen ganger forsterkes eller svekkes synspunkter etter som man kommer oppover i hierarkiet. Men de må i alle fall fremsettes til å begynne med, hvis de i det hele tatt skal telle!
Så det som medlemmet som er tvilende til partistøtten (eller annet) må gjøre er følgende:
- Delta på foreningens årsmøte
- Frem forslag om den saken man vil ha endret (NB! mange årsmøter har en forslagsfrist i forkant av møtet)
- Argumentér for forslaget, og sats på at det blir vedtatt.
Deretter må man sørge for at de valgte representantene til neste nivå i sin organisasjon tar forslaget videre. I LO-systemet er dette to stier; Forbundene og LOs lokalorganisasjoner. Får man flertall der, må saken tas videre i forbund eller LO-systemet, og til slutt havner saken - hvis den har fått tilslutning i de ledd den har vært behandlet - i LO-kongressen. Vedtas den der, endres LOs praksis (i teorien i hvert fall).
Så Årsmøtesesongen er ikke til å kimse av. Hvis man vil ha endring i samfunnet, må det sannsynligvis et årsmøtevedtak eller to til for å få det gjort...
Abonner på:
Innlegg (Atom)