Dronar og forbod

Ein drone, eller ein UAV, er eit lite ubemanna fly eller helikopter, som mellom anna militæret brukar til operasjonar der dei ikkje treng styrker på bakken, og heller ikkje vil bruke dyre bemanna helikopter eller fly. USA har dei seinare åra vore gjentatte gonger i media for å ha brukt droner til å likvidere enkeltpersonar eller grupper i Pakistan, Jemen, Afghanistan og anna plassar.

I kjølvatnet av dette har det kome krav frå fleire hald om å forby dronar, på same måte som vi har eit forbod mot personellminer, klasebomber, kjemiske og biologiske våpen, og så vidare.

Eg trur at eit forbod ikkje er rette vegen å gå. I staden må vi bruke energien på å få USA til å ratifisere den internasjonale straffedomstolen og følgje folkeretten.

Det er ingen grunn til å tru at USA eller anna land som bruker dronar vil gå med på eit totalforbod mot dronar, eller eit forbod mot å bruke dronar i krig. Anders Thorheim i Raude Krossen, seier det godt her: – I Røde Kors ser vi på droner som på alle andre typer våpen. Så lenge de styres av mennesker ser vi i prinsippet ikke noe skille mellom et krigsfly og en angrepsdrone. Bruk av droner, som alle andre våpen, må gjøres i henhold til eksisterende regler.

No er det sjølvsagt ikkje det at USA ikkje kjem til å følgje eller ratifisere eit eventuelt forbod som er den viktigaste grunnen til å ikkje innføre det. Men eg trur at det er viktig at reglar i krig 1) har ein relativt god sjanse til å bli etterlevd, og 2) ikkje er retta inn mot typen teknologi som er nytta, men handlinga som teknologien blir nytta til. (Miner og klasebomber er mykje mindre problematisk å forby, for dei har uansett ikkje anna hensikt enn å drepe og lemleste; dronar kan jo og bli brukt til sivile føremål.)

Mange av dei amerikanske droneangrepa vil være i strid med folkeretten og menneskerettane allerede i dag, utan eit spesifikt droneforbod. Då må kreftane brukast på å få endra haldningane og handlingane til dronekrigarane, og ikkje på nye forbod som berre gjeld “på papiret”.

Programprosess i wiki-format?

Eg kunne tenkje meg at programprosessen i Tromsø SV vart gjort (også) på wiki-format.

Nettleksikonet Wikipedia skulle være kjent for dei fleste, skulle eg tru. Det har fått både ros og kritikk for måten det er bygd opp - alle i heile verda kan redigere og opprette artiklar i leksikonet. Dette gjer at nødvendige rettingar i artiklar, spesielt i tema som er dagsaktuelle, kan gjerast mykje fortare enn i tradisjonelle leksika. Samstundes kan og artiklar innehalde til dels grove feil, sidan det ikkje treng å være fagfolk som har skrive dei. Wikipedia er ikkje anbefalt som primærkjelde - med god grunn.

Likevel blir som oftast dei store feila fanga opp og retta opp relativt kjapt, og wikipedia har ein diskusjonsfunksjon på kvar artikkel kor faglege ueinigheter og definisjonsspørsmål kan avgjerast, hovudsakeleg basert på konsensus blant dei som er inne på den aktuelle artikkelsida, og forbløffande ofte på ein sakleg og konstruktiv måte. (Unntak finst, spesielt i såkalla kontroversielle tema, som i Israel-Palestina-konflikta, kor definisjonsmakt jo og er ein del av sjølve konflikta - den eines fridomsforkjempar er ein annans terrorist, osv.)

Eg foreslår altså at også programprosessen fram mot kommunevalet i 2015 kan bruke same metoden. Det vil seie at det blir oppretta ein “wiki” kor alle som vil kan gå inn og skrive sine forslag til programmet rett inn i programutkastet. Eg trur dette vil gjere at vi både kan få unike innspel til programmet, og samtidig få hjelp frå uante kreative krefter til å finne gode formuleringar og meiningar.

Sjølve programmet må som før sjølvsagt bli formelt vedteke på eit programmøte eller årsmøte. Det bør nok og kvalitetssikrast noko av eit styre eller ein programkomite. Men mykje av prosessen fram dit trur eg vi kan gjera på wiki-format.

Eg trur det er verdt eit forsøk.

EØS

Dette innlegget sto på trykk i Nordlys 11. oktober 2012. Det var skrevet som et tilsvar til Oddvar Nygårds kommentar i Nordlys 9. oktober 2012. Du kan lese hans kommentar her.

EØS sikrer ikke arbeidsplasser i nord, men truer det organiserte arbeidslivet.

Oddvar Nygård skriver i en kommentar i Nordlys tirsdag 9. oktober at EØS-kampen som nå pågår i  LO «er en trussel mot arbeidsplasser og verdiskaping i nord». Han mener også å vite at det er krefter som vil «påføre regjeringen et sviende nederlag» som står bak. Dette er et direkte feilaktig skremmebilde av de demokratiske prosessene som nå pågår i LO fram mot LO-kongressen i mai neste år. LO er en demokratisk medlemsorganisasjon, og det skulle bare mangle at ikke medlemmene skulle få mene noe om hva som skal være LOs politikk.

Jeg var så heldig å få være delegat på Handel og Kontors landsmøte i september. Landsmøtet gjorde et enstemmig vedtak om EØS-avtalen som blant annet uttaler at «det er uakseptabelt at arbeidslivspolitikken i stadig økende grad overføres til besluttende organer utenfor Norge». Et forslag om å si opp EØS-avtalen fikk 48,2 prosent av stemmene og manglet bare 4 stemmer på å bli vedtatt. En undersøkelse som forbundets magasin HK-nytt gjennomførte på landsmøtet viste at 88,2 prosent av delegatene ville stemt på dagens regjeringspartier. EØS-kritikken går ikke ut på å ramme regjeringen. EØS-kritikken er berettiget fordi vi blir pålagt arbeidstakerfiendtlig politikk fra Brussel.  EU- og EFTA-domstolene holder markedsliberale såkalte «friheter» høyere enn også internasjonale konvensjoner om arbeidstakerrettigheter (ILO-konvensjoner). Dette er en utvikling som truer det velorganiserte norske arbeidslivet.

Tillitsvalgte i fagbevegelsen forvalter hundrevis av tariffavtaler hver eneste dag. Vi vet at avtaler kan reforhandles, endres og sies opp. EØS-avtalen er intet unntak. EØS-avtalen sier klart hva som vil skje hvis den avvikles:  artikkel 120 sier at da trer frihandelsavtalen fra 1973 igjen i kraft. Denne sikrer tollfrihet for industrivarer.  Det er naivt å tro at EU vil innføre straffetiltak om Norge velger å reforhandle eller si opp avtalen. EU både trenger og vil ha fisk, olje og gass fra Norge, både med og uten en EØS-avtale.

Bjarne Rohde

Leder LO i Tromsø og nestleder Troms Handel og Kontor

1. Mai, hyttetur og dårlig samvittighet

Avisa iTromsø har en reportasje i dag hvor blant annet undertegnede blir sitert på at det er «greit å dra på hytta 1. mai» (jeg har ikke avisa foran meg i skrivende stund, så bær over ned meg for unøyaktig sitering).

Jeg kan forstå at noen reagerer på den uttalelsen.

Det jeg har (forsøkt) å si til avisa, er at det ikke er min plass å dele ut dårlig samvittighet ut fra hvordan folk velger å benytte 1. mai. Med det mener jeg at jeg ikke synes det er riktig av meg som leder for LO i Tromsø å «kreve» deltakelse på 1. mai. Makta går fra medlemmene og oppover, ikke andre veien. Det er ikke det samme som at jeg vil oppfordre folk til å gjøre noe som helst annet enn å gå i tog 1. mai.

Å påtvinge folk dårlig samvittighet for hva de velger å gjøre/ikke gjøre får heller kirka ta seg av.

Frihet - for hvem?

I det siste har det dukket opp flere saker i nyhetsbildet som tilsynelatende handler om mer frihet og medbestemmelse for folk flest.

For det første har Byrådet i Tromsø vedtatt å innføre fritt skolevalg fra skolestart høsten 2012. Pål Julius Skogholt har blogget om dette her og her. Jeg skal komme tilbake til dette etter hvert.

Så har også en byråd og en komitéleder (også i Tromsø) funnet ut at utvidet skjenketid er en gla'sak. Mer frihet til folk som vil på by'n!

På toppen av dette har debatten om søndagsåpne butikker så smått begynt å røre på seg igjen. Søndagsåpne butikker er jo noe som gir folk flest mer frihet, ikke sant?

Men vent. Hvem er det egentlig som får mer frihet av dette? Og hvem går denne friheten på bekostning av?

Fritt skolevalg høres umiddelbart ut som noe fint for foreldre og barn i grunnskolealder. Men hvem er det egentlig som får velge hvilken skole de vil gå på? (Og på hvilket grunnlag kan man egentlig det?)

INGEN får velge hvilken skole de vil gå på. Foreldrene til barna får velge hvilken skole de vil at barna skal gå på. Og det er her friheten faller i fisk. De ressurssterke foreldrene har mulighet til å velge de antatt beste skolene for sine barn, mens de mindre ressurssterke risikerer å ende opp enten med å velge "feil", eller ikke velge i det hele tatt, og slik skapes det et klasseskille også i grunnskolenorge. Dette er forskjellsbehandling basert på klasse, og det er forskjellsbehandling av barna på grunnlag av foreldrenes situasjon! Det er ikke frihet for de svakeste til å komme seg opp og fram i verden, dette er de ressurssterkes frihet.

Utvidet skjenketid er også et eksempel på at liberalistene på høyresida ikke snakker om arbeidsfolks frihet når de vil ha "fri" skjenking. For hvem er det som skal sørge for at utestedene holder åpent til kl 03 på hverdager? Jo, de ansatte i serveringsbransjen. En utvidelse av skjenketida vil bety en ensidig avgjørelse om å utvide/forskyve deres arbeidstid - i gal retning. For det er faktisk slik at nattarbeid er skadelig!
(Jeg kunne også sagt en del om hva tilgjengelighet har å si for alkohol- og rusrelaterte problemer i samfunnet forøvrig, men lar det ligge denne gangen, selv om det utvilsomt er en enda større skyggeside i denne saken.)

Når det gjelder søndagsåpne butikker, og for den del åpningstidsbestemmelser også på ukedager, så mener jeg at dette ikke er et spørsmål om tilgjengelighet, men om arbeidsliv.
Det er et ARBEIDStidsspørsmål, ikke et ÅPNINGStidsspørsmål.
Vi må klare å ha også de ansattes frihet i tankene når vi diskuterer åpningstider - nei forresten, arbeidstid. Det er faktisk slik at med dagens arbeidsmiljølov har ikke handelsansatte vern mot natt- og helgearbeid på samme måte som andre yrkesgrupper. Skal det behøve å være slik?

Og i et samfunnsøkonomisk perspektiv - det må da være viktigere å holde befolkningen frisk, enn at folk får drikke til kl 3 på natta, hvorpå de handler melk og brød på vei hjem?

Det hjelper ikke med "frihet" til flertallet, så lenge mindretallet blir enda mer ufri.

Årsmøtesesong

Ja, så er den her igjen. Årsmøtesesongen.

Uansett hva man er medlem av; fagforening, idrettslag, musikkorps eller andre lag og foreninger - så skal det avholdes årsmøte, som hovedregel hvert år. Det store flertall av årsmøter avholdes i januar - april, ikke usannsynlig fordi da har kassereren årsregnskapet klart (i teorien). Det er også slik at i organisasjoner med hierarkisk oppbygning, hvor enkelte lag sender representanter til et høyere organ (fra lokallag til fylkeslag, f.eks), så må lokallagets årsmøte være avholdt før det neste nivået skal ha sitt. Representanter må velges, og eventuelle stridsspørsmål avklares lokalt slik at man best mulig får frem det reelle flertallets syn i det representative demokratiet en medlemsorganisasjon jo bør være.

Dette er også årsaken til at man bør møte opp på sin forenings årsmøter. Hvis man ønsker å ha reell påvirkningsmulighet ut over å stemme på et parti hvert 2. år, så er det her politikk i praksis blir til. Og da snakker jeg ikke bare om årsmøter i politiske partier; nei, selv frivillige organisasjoner kan sette viktige spørsmål på dagsorden.

Måten å gjøre dette på, er todelt. For det første må man få et årsmøte til å vedta hva man mener i en bestemt sak, ofte som en uttalelse. Dernest må man velge folk som vil jobbe for det man har sagt at man mener. Det siste er det ikke mye kultur for i organisasjonslivet i Norge. Ikke det første heller, forsåvidt.

Oftest velger man bare de som sier de har lyst, fordi det ikke finnes andre kandidater. Dette kan i mange tilfeller være helt ok, de fleste jobber jo for det som er naturlig for foreningen å mene. Men så kan det hende at den ene saken du har fått årsmøtet til å vedta ikke er så veldig viktig for det nye styret. Det kan hende de ikke akkurat motarbeider saken, men likevel ikke gjør så veldig mye med det. Da må man som medlem være våken og passe på at saken har blitt løftet fram i de fora det lar seg gjøre - fylkesårsmøtet for eksempel. Aller helst bør man jo stille selv dersom det er en sak man har veldig ønske om å slåss for, men det passer jo ikke alltid.

Det er dessverre mange som er medlemmer i en organisasjon som ikke har satt seg inn i hvordan man øver innflytelse i organisasjonen sin - gjennom årsmøter og eventuelt landsmøter. Eller de bryr seg ikke - og det må jo være lov.

Det er én konkret sak som går igjen i flere sammenhenger der jeg møter fagorganiserte som ikke er tillitsvalgte. Det er partistøtten som LO gir, i hovedsak til Arbeiderpartiet. "Hvorfor skal arbeiderpartiet få kontingenten min?" kan han/hun si (og det kan jo være et godt spørsmål i disse vikarbyrådirektivtider, men la nå det ligge). Det lange svaret er jo at LO ser seg tjent med å ha et samarbeid med Ap, og vil heller ha en regjering hvor Ap inngår enn en uten.

Det riktige svaret er imidlertid at "det er det DU som har bestemt". For hvis det hadde vært slik at det var massiv motstand i LO mot partistøtte, ville det ikke ha blitt valgt delegater til LO-kongressen som gikk inn for dette. Det er mulig det ikke er flertall for ordningen i organisasjonen, men slik er nå en gang representativt demokrati - noen ganger forsterkes eller svekkes synspunkter etter som man kommer oppover i hierarkiet. Men de må i alle fall fremsettes til å begynne med, hvis de i det hele tatt skal telle!

Så det som medlemmet som er tvilende til partistøtten (eller annet) må gjøre er følgende:

1. Delta på foreningens årsmøte
2. Frem forslag om den saken man vil ha endret (NB! mange årsmøter har en forslagsfrist i forkant av møtet)
3. Argumentér for forslaget, og sats på at det blir vedtatt.

Deretter må man sørge for at de valgte representantene til neste nivå i sin organisasjon tar forslaget videre. I LO-systemet er dette to stier; Forbundene og LOs lokalorganisasjoner. Får man flertall der, må saken tas videre i forbund eller LO-systemet, og til slutt havner saken - hvis den har fått tilslutning i de ledd den har vært behandlet - i LO-kongressen. Vedtas den der, endres LOs praksis (i teorien i hvert fall).

Så Årsmøtesesongen er ikke til å kimse av. Hvis man vil ha endring i samfunnet, må det sannsynligvis et årsmøtevedtak eller to til for å få det gjort...

Fjordmann

Peder "Fjordmann" Jensen har hatt innlegg på trykk de siste dagene, i henholdsvis Aftenposten, VG, og idag, Dagbladet.


Dagens innlegg i Dagbladet er kanskje noe av det minst intellektuelle jeg noensinne har lest - og dette av noen som skal være inspiratoren til Norges verste massemorder i Norge. Hvem av dem det sier mest om, lar jeg være usagt.


Siden jeg ligger i febertåka hjemme på sofaen i dag, kan jeg jo like godt imøtegå noen av påstandene hans her (selvsagt er det ikke åpnet for kommentarer på nettavisene - det hadde fort blitt stygg lukt der inne). Hvis jeg skulle komme i skade for å virke usammenhengende, tilskrives det enten paracet'en eller otrivin. Eller at innlegget jeg kommenterer også er usammenhengende.


Så, la oss skride til verket:


Fjordman starter innlegget med å metaforisk "ta opp hansken" til Marie Simonsen.

Dagbladets Marie Simonsen har flere ganger angrepet meg i avisas spalter, seinest den 25. oktober. Hun skriver blant annet at undertegnede «virker ute av stand til å delta i en offentlig debatt, hvor han møter motstand». Greit

(Hvorpå han bruker resten av innlegget til å bevise at hun har rett. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke det var det han egentlig tenkte.)

JEG UTFORDRER henne herved til å vise hvor mange steder i verden større muslimske befolkningsgrupper over et lengre tidsrom har vist evne til å leve fredelig sammen med sine ikke-muslimske naboer. Jeg skal svare med en kronikk.

Hva har egentlig dette med noe å gjøre? Hvor mange steder i verden har større kristne befolkningsgrupper vist evne til å leve fredelig sammen med andre? Hva utgjør egentlig en "større" gruppe? Hvor langt tidsrom snakker vi om? 

Se, dette er faktorer som må defineres først, ellers snakker vi bare forbi hverandre. 

DET ER IKKE noe høyreekstremt ved å være kritisk til islam eller multikulturalisme. Folkelig motstand mot islamisering er nå i ferd med å bre seg langt inn i den tradisjonelle venstresiden. Thilo Sarrazin kommer for eksempel fra SPD, det sosialdemokratiske partiet i Tyskland og dermed søsterpartiet til det norske Arbeiderpartiet og faktisk også til de som var på Utøya.

Nei, det går fint an å være kritisk til både islam og whatnot uten å være høyreekstrem. Men når man oppfordrer til vold og illegitime metoder, DA er man ekstrem, enten det er av den høyreorienterte sorten eller ikke. 

Men la oss endelig ikke snakke om slikt, det vil gjøre det mye vanskeligere for blant annet Dagbladet å demonisere folk de ikke liker, og det ville jo være trist. 

Her er han bare feig.

Det er etter min mening tilhengerne av ikke-europeisk masseinnvandring som er ekstremister, ikke motstanderne av dette. Er det ikke ekstremt å fortrenge den innfødte befolkningen i store deler av i Europa, slik som nå skjer?

Det er helt legitimt å mene at tilhengere av masseinnvandring er ekstreme. Det forventes likevel i en opplyst debatt at man kan underbygge sine påstander, slik som den over. Hvor i Europa blir den innfødte befolkningen fortrengt? Av hvem? 

En ideologi kan knapt bli mer radikal enn å frata den innfødte befolkningen på et helt kontinent sine land, og undertrykke opposisjon til dette.

Det kan hende, men han viser ikke til hvor dette skal ha funnet sted. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i dette - jo vent, det hendte noe liknende på det amerikanske kontinentet for noen hundreår siden. Ligner dagens situasjon på nybyggertiden i Amerika? Er vi vår tids indianere? Kan ikke si at han legger frem fakta som underbygger denne teorien altså.

MARIE SIMONSEN skrev våren 2007 at det skal betraktes som en universell menneskerettighet for alle mennesker i hele verden å flytte akkurat dit de måtte ønske seg.Tatt i betraktning av at verdens befolkning er forventet å øke med milliarder av mennesker på noen tiår og at befolkningsveksten i ett eneste land, Pakistan, er nok til å knuse et lite land som Norge i løpet av få år må man konkludere med at Simonsen ikke bryr seg om den fortsatte eksistensen av nordmenn som folk.

Nei, man må ikke konkludere med det. Man kan for eksempel konkludere med at Marie Simonsen mener at en slik fri flyt av mennesker vil regulere seg selv - blir et område overbefolket, kan man jo flytte et annet sted. Jeg er ikke nødvendigvis helt enig med Marie Simonsen, men jeg kan ihvertfall forestille meg en langt mindre konspiratorisk konklusjon enn Fjordmann her.

Siden knapt noen i massemediene så vidt meg bekjent motsa henne den gangen, må man anta at dette synet er utbredt i pressekorpset. Det utgjør i så fall et problem.

Nok en gang, nei, man må ikke anta noe som helst. Hvorvidt en påstand får stå uimotsagt eller ikke, er ikke i seg selv et bevis for hvor mange som er enige eller uenige i påstanden. Det faktum at vi har innvandringsstopp til Norge (siden 1975), og at ingen har opphevet denne gjennom både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer de siste tiårene, kunne jo tyde på at Marie Simonsens syn ikke akkurat har flertall?

Så, oppsummert kan man si at Peder "Fjordmann" Jensen klarer å: 

1. Slenge ut noen påstander uten å begrunne dem
2. Hevde at man MÅ tolke det ene eller andre slik eller slik, uten å begrunne dette
3. Framstå som en som «virker ute av stand til å delta i en offentlig debatt, hvor han møter motstand»

Det han imidlertid ikke klarer, er å begrunne påstandene sine, og motbevise sine motdebattanters påstander, noe som jo er fundamentet i en opplyst meningsutveksling. Av og til blir riktignok debatter ren drittkasting, men de store lag av debatten sitter i hvert fall på samme planet når de kaster dritt på hverandre.

Fjordman er åpenbart et annet sted.